Tre generasjoner på tur!

Fokus på fremdrift. Pappa har blitt overlatt ansvaret for å skrive i bloggen for uka der Mikkel og han var med.

 

Full klaff! Distansen jeg aller mest ønsket å repetere kom midt mellom to offshore turer.

Mikkel på tretten får fri fra skolen og blir med morfar til Sulitjelma for å gå med onkel Jarand i en uke.

 

Det blir en tøff start. Regnet driver ned idet vi kommer ut fra provianteringa på den lokale butikken. Nede i bygda er snøen borte gatene. Mildværet de siste dagene har tært godt.

Feller festes på våte ski. 4 km, gradvis brattere motbakke opp mot turistforeningshytta i Ny Sulitjelma venter. Feller løsner, vinden øker,  pulkene er blytunge og mørket faller på. Heldigvis bærer snøen i scooterløypa. Stor er lettelsen da lysene fra hytta dukker opp og ennå større blir den da det viser seg at varmen står på inne i hytta.

 

Mye kommunikasjon underveis til tross. Klokka blir langt på natt før far og sønn har fått snakket fra seg og finner veien til soveposene.

 

Over frokosten plinger det inn meldinger til Jarand om stor skredfare. (Nivå 5 – for første gang siden de begynte med skredvarsler ) For et støtteapparat den gutten har rundt seg tenker far – full av takknemlighet på sin sønns vegne.

Ennå har vi endel hundre høydemeter som skal forseres. Og det er temmelig bratt. Helningsvinkler vurderes, rutevalget blir gjenstand for overveielser, vi sprer oss når vi traverserer – og unngår i størst mulig grad å stå i loddlinja til øverstemann når vi sikksakker oss opp.

Utvilsomt et trygt rutevalg, men jeg kjenner likevel på lettelsen av å runde kanten.

 

Nå er vi på ordentlig tur! Alle tegn på sivilisasjon er borte; Sulitjelma, veien, scootersporene. Hadde det ikke vært for et tungt skydekke ville vi kunne sett Suliskongen, dama og knekten.

Men det verken regner eller blåser. Sikten er god og vissheten om at vi har ei uke på tur med Jarand foran oss er uovertruffen.

 

Kakao og mat. Mikkel, fremdeles full av energi, er akrobat og tar saltoer fra klippen vi sitter på – ned i snøbakken. Onkel foreviger krumspringene med Nikonen. Deilig å kunne iaktta den gode tonen mellom de to. Ikkeno stress – vi skal kose oss på tur!

 

Men føret er tungt, terrenget fortsatt veldig kupert og timene flyr. Det blir Sorjushytta. Oi, hva skjer med dagsetappene med tanke på å avslutte i Abisko?

 

Revelje kl. 06oo. Skiene på et par timer senere. Krysser grensen. 12km går glatt i finfint vær. Konsul Persons stuga. Suppe fra termos, kokekaffe, kakao og tortillalefser. Morfar får de med makrell i tomat. De er så lette å oppdage for tomatsausen tyter ut.

 

Padjelanta nasjonalpark. Storslått svensk natur. Mikkel får sin første opplevelse med reinsdyr. Men han har også fått med seg et det lever andre dyr, f.eks bjørn, i området. Litt bekymringsfullt med tanke på at våren ser ut til å ha kommet. Erkjennelsen av at han i alle fall går fortere på ski enn morfar – om nå bjørnen skulle dukke opp – ser ut til å hjelpe.

 

Det blir telt denne natta. Heller ikke denne dagen har vi fått den nødvendige progressen i forhold til Abisko om 5 dager. Det er nesten ikke snø. Om ikke ”dritt i rubben” får vi i alle fall vierkratt og lyng i klisteret. Vi går på kryss og tvers i korridorer av snø hele ettermiddagen.

 

For en fornøyelse det er for meg å se den gutten etablere leir. Det har blitt en letthet, en selvfølgelighet og selvstendighet  over hele prosessen. Mikkel får ansvar for kuldegropa i forteltet; Instruksjoner gis på areal og dybde og hvor snøen han graver ut skal legges. Ikke at vi trenger gropa for kulden sin del, men det forenkler prosessen med entring av teltet . Undertegnede tar ansvar for barduneringa . . . . . “Nei, ikke den! Jeg vil at du skal feste den bardunen med skia. Der kan du bruke snøpluggene! Synes du at jeg har blitt litt sær?”

Visst faen har du det!

 

  1. dag. Fortsatt lite snø. Overvann. Blaute sko. Men også vakker natur, spektakulære tryninger, bållunsj og upåklagelig stemning. Overnatting i samelandsbyen Arasloukta.

Det er ingen samer her nå, men bosetningen vitner likevel tydelig om et, på mange måter, parallellsamfunn; Ingen strøm, veier, internett, fotballbane eller svømmehall. Flere gammer er vedlikeholdt og i funksjon. Stilig!

 

  1. dag. Nok snø igjen. Kuldegrader og skare fra morgenen. Frisk bris – i ryggen. Til og med den lange oppoverbakken går som en lek . For ikke å snakke om nedkjøringa på andre sida! Lunsj. Varmegradene ødelegger skaren. Overvann. God fremdrift likevel. Vi tar sikte på ei hytte. Det mangler scooterspor de siste kilometrene. Nei, vi går heller til den. Litt lengere, men –  vi skal i hus og få tørket sko og sokker. 38km blir det, også for Mikkel på 13, med sekk på ryggen. Da nytter det ikke å møte oss med låst dør . . . . . . .

 

  1. dag. Nå har vi roen. Det endelige målet for skituren for oss hospitanter, har blitt endret til Ritsem. Derfra kan vi, via en ikke ubetydelig busstur, komme oss til Kiruna og videre til Narvik.

Dagens mål blir turens korteste – Akkastugorna. For den som ikke har lest Selma Lagerløfs historie om Nils Holgersons forunderlige reise gjennom Sverige for sine barn, er dette bare ei helt allmindelig turistforeningshytte. For oss andre er dette mektig. Med utsikt til Akkavarre og Akkajaure, en unik fauna og historien om Nils Holgerson er dette det ultimate av svensk villmark . For en plass! Dessverre hadde Bjørn, en pensjonert svensk militærmann, dette året gitt seg med sitt årlige tre måneders lange oppdrag som hyttevakt, etter 20 år. Møtet og samtalene  med ham for 14 år siden hadde brent seg fast. Her hadde han funnet roen. Det forstår jeg.

 

  1. dag Egentlig hadde Mikkel og jeg planlagt å haike med noen samer over Akkajaure på grunn av overvannet. Men samene kjørte feil vei. De skulle opp. Så ble det 14 km på ski likevel. Ingen så på klokka før det var en halv time igjen. Det ble en kort og usentimental avskjed. Vi rakk bussen med 5 minutters margin.

 

Kenai så bedrøvet ut. Han visste hva som skulle skje: ”Far” skulle reise. Var det noen som hadde spurt han – om hva han hadde mest lyst til? Jarand vinket oss av gårde, klar for mat på butikken og deretter en ny skitur. Videre nordover, lengst mulig før våren tok fullstendig knekken på underlaget og pulkene måtte byttes ut med kløv og storsekk.

”Det er jo bare en tur. Forskjellen er den at tidshorisonten er annerledes enn for de vanlige turene. Husk at jeg har valgt dette selv.”

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s