For en fantastisk start!

Fra vi fikk vinter på Ljosland til Rosskreppfjorden hadde vi tidenes februarvær. Sol og -8 grader om dagen. Måneskinn og -25 om natten. De første to dagene, nesten frem til Gaukhei hadde vi skuterspor. Det passa oss godt, så kunne vi fokusere på å bli kjent med utstyret og vekten av pulkene. Like etter skutersporet sluttet skulle vi over en stor bekk/liten elv. Jeg forsto ikke hvordan de normalt kunne kviste her med skuter, fordi det var vanskelig å komme over bekken. Jeg gikk opp og ned for å finne en plass vi kunne krysse. Etterhvert fant jeg en snøbro som så brukbar ut. Jeg gikk først over uten pulk og kvalitetssjekket den. Den virket ok. Jeg gikk så over med pulken, og når jeg var over kom Kenai med sin pulk.

Vi begynte siste oppstigning før Gaukhei. Påvei opp snur jeg meg og ser nedover den fantastiske dalen. Og hva annet tror du jeg ser? 150 meter lenger nede enn der vi krysset elven lå en fin helårs-bro klar til å følge enhver som måtte finne den over elven. Jeg følte meg ganske dum, men det prellet fort av. Kenai kommenterte det ikke.

Etter en deilig overnatting på Gaukhei fortsatte vi videre mot Øyuvsbu. Ruten er kvistet litt senere i sesongen, men akkurat nå er det kun rev, rype og hare som ferdes i det området. Deres spor bærer dårlig så vi måtte gjøre jobben selv. Snøen var tung den dagen. Bar noen steder men vi gikk stort sett igjennom. Vi skulle ikke så veldig mye opp den dagen, men en god del kilometer bortover. På vannene ble det etter en stund for tung for Kenai, som sank enda lenger ned i snøen enn jeg med skiene mine. Han klarte ikke å holde følge og gikk langt bak. Etter lunsj den dagen koblet jeg pulken hans på min, slik at han kunne få en pust i bakken. Mot slutten av dagen fikk han pulken sin tilbake, og var da full av energi igjen.

Vi slo leir like ved Øyuvsvatnet. Etter nok en natt med temperaturer under 20 minus våknet vi til en nydelig morgen. Mens jeg pakket teltet gikk Kenai ned til vannhullet. Jeg kalte han tilbake, da jeg ikke ønsket at han skulle bli blaut. Når jeg senere skulle pakke mat- og vannskålen hans i pulken, var vannskålen borte. Jeg lette rundt i leiren, men kunne ikke finne den. Da kom jeg på at han hadde vært nede med vannhullet. Tok han med seg skålen? Visst gjorde han det. Da jeg kom tilbake så han på meg, og jeg tror han tenkte: jeg fikser det selv jeg.

Vi gikk en times tid opp mot dagens høyeste punkt. På toppen fant jeg dekning, og tok da en ringerunde til de som skal ringes til. Praktfull utsikt over Sirdalsheiene. Her tok jeg meg en pose med “luksuskaffen” min som jeg fikk av Anne Sofie og Steinar før jeg reiste. Den smakte himmelsk. Hele opplevelsen med å ha fjellet for seg selv på en sånn dag som det, og i tillegg få lov å formidle det verbalt til noen man er glad i var fantastisk.

Vi tuslet videre ned forbi Håhelleren, og opp på Rosskreppfjorden. Her tok vi en “varm lunsj” med suppe. Foran oss lå en mil på et vannmagasin.

Det skyet etterhvert til, og jeg var godt klar over at det kan bli en stund til vi får se solen igjen. Vi la oss til på en holme, ca 3km fra nordsiden av Rosskrepp. Mens jeg pakket inn i teltet kom plutselig en skuter forbi. På en holme i Rosskreppfjorden? Det var kanskje siste plassen jeg forventet å få besøk. Det var statskog sin man som var rundt på hyttene deres.

Vi våknet til lite sikt på onsdagen. Vi gikk inn til land, og fant ett gammelt skuterspor som vi kunne følge hele veien opp til Botnsvannet. Da vi kom opp der skulle vi egentlig dreie vestover opp Revsdalen, men på grunn av dårlig sikt og dårlig værmelding la vi oss inn på Halvard Oftedal si hytte. En gammel koselig laftehytte som ligger noen hundre meter fra Bossbu turisthytte. Her ble vi liggende i to døgn, fordi vi ikke kunne krysse fjellet. Vi fikk vite at lørdag blir det et lite vindu i det dårlige været.

Fredag ettermiddag gikk vi opp i Revsdalen, klar for å gå i værvinduet. Det ristet godt i teltduken den natten. Om morgenen klokken 08:00 var teltet pakket, og pulkene rigget. Været var foreløpig ikke blitt noe særlig bedre. Sikten var dårlig, og det blåste godt. Heldigvis medvind. De første 100 høydemeterne gikk ganske fort. Vi hadde en god pause rett før den siste bakken opp til topps. I pausen føykte snøen voldsomt. Kenai ble helt hvit av snø, og minnet om en kvitunge. Etter pausen klatret vi de siste 100 høydemeterne opp til 1320 meter, turens foreløpige høyeste punkt. Været var ikke blitt stort bedre. Vi gikk med kart, kompass og GPS hele tiden. Det var vanskelig å se konturene. Etter en oppvekker der jeg gikk utenfor en liten skavvel, sendte jeg Kenai først med 15 meters rød line etter seg. På den måten kunne jeg se terrenget. Bi rant ned 300 høydemeter til Såvatn, og jeg var glad når jeg så første fjellbjørk. Vi gikk opp til Kringlevatn og la oss i turistforeningshytta der. Endelig på rett side av fjellet. Her ble vi liggende mens det stormet ute på søndag.

Idag går vi sørover for å møte pappa, Liva og Sjur. Det skal bli godt med besøk!

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s