Desember, en tung måned å dra pulk.

Hjemme i Veslemøyveien en lørdag formiddag, pakker jeg pulkene klare for tur. I det ene hjørnet står en stor tom pappeske, tapet med XC sports. Det lukter en blanding av nytt utstyr, og gammel bållukt. Jeg har nettopp mottatt en stor forsendelse fra Sjur Mørdre i XC som inneholdt sovepose, dunjakke, pulkbagger, bedding og mye annet av det utstyret jeg skal bruke på Norge på langs.  Jeg prøver å pakke på samme måte som jeg planlegger å gjøre på den lange skituren.

Pappa kommer med Kenai i tre-tiden. Han skal kjøre oss til Ådneram i Sirdal. Vi pakker i bilen og drar av sted. Planen er at Kenai og jeg skal gå alene frem til mandag ettermiddag, og da møte Torkel. Pappa har selv gått Norge på langs, og bilturen opp til fjells går i å planlegge og utveksle erfaringer til NPL. På Ådneram hjelper pappa meg ut med alt utstyret. Han sier stolt farvel før han returnerer til Stavanger (yr av misunnelse). Jeg er så takknemlig for hvor mye han stiller opp!

Screen Shot 2017-12-19 at 23.00.45.png

Første kvelden går Kenai og jeg inn anleggsveien gjennom Flatstøldalen og Kregdedalen inn til Holmavatn. Veien var brøyta, så vi gikk på ett hardt underlagt sammensatt av snø og is. Pulkene gled godt, så det gikk fort innover dalene. Vel fremme med Holmavatn begynte vi å lage leir. Her er rutinen følgende: 1: Kenai blir koblet av pulken og foret. 2: Jeg forbereder teltplass, og tråkker et godt flatt underlag til teltet. 3: Teltet blir satt opp, og tingene som skal brukes i løpet av kvelden, natten og morgenen taes inn.

Telt-oppsettingen ved Holmavatn tar litt lengre tid enn vanlig. Grunnen er at jeg skal tape alle stang-leddene med unntak av det midterste på hver stang. Slik kan jeg videre på turen slippe å slå stengene helt sammen, og deler de heller på midten med stengene inni teltet. Da kan jeg rulle teltet sammen, og legge det på pulken, uten å måtte separere alt og komprimere det som vanlig. Kenai syntes også at jeg brukte langt tid på å slå opp teltet, så han la seg likegodt midt på det ferdig tråkkede teltområdet. Vi var begge trøtte den kvelden, så etter en pose med Chicken Fajitas krøp jeg ned i den nye soveposen og sovnet.

DSC_2637.jpg
Utsikt fra første teltleir. Om natten krøp gradene ned mot -15 grader, allikevel var jeg nødt til å lufte i bunn for å ikke “koke over”.

Søndagen planla jeg å gå i retning Børsteinen, over Dyngjan fjellet. Vi fulgte anleggsveien tilbake 2 km, og begynte stigningen opp mot Dyngjan. Det startet rolig. Kenai ble distrahert av lemenspor i snøen mens jeg gikk i mitt eget tempo og antok at Kenai kom ikke så langt bak. Plutselig kom Kenai  ruslende forbi meg uten pulk eller seletøy. Jeg snudde meg for å se etter pulken hans, men den var ikke til å se, kun sporene som førte nedover lia.

Jeg fant heldigvis fort pulken som lå veltet i en liten skråning. Jeg tok med meg pulken hans opp til min. De siste 50 meterne var så bratt og snøen så hard at jeg måtte gå to ganger. Vi kjempet oss opp, og gikk noen nydelige kilometere i urørt, silkemyk snø på toppen av heia, vest for Flatstøldalen. Men så gikk vi på en stor utfordring. Vi visste at vi skulle ned en del høydemetre, men her gikk vi på ett stup som strakk seg langs begge veier. Vi snudde, og prøvde å komme ned lenger vest. Her fant vi en skråning som var mulig å gå ned, men var det mulig å få pulkene ned? Kenai ble koblet av, og pulkene ble strammet opp. Igjen startet vi med hans pulk, den letteste. Jeg førte pulken rolig nedover, med skiene festet oppå pulken. På det bratteste lot jeg pulken henge under meg, mens jeg fotet meg i samme spor som jeg lagde da jeg rekognoserte. Det gikk. Nå gjenstår den tyngste. På samme vis og men med større forsiktighet tok vi oss ned skråningen. Vi var nede uten å miste annet en tid med dagslys.

Nå er det kun noen få timer igjen før det blir Jeg må erkjenne at vi ikke kommer til å nå dagens mål. For oss gjorde det ingenting, vi må bare gå litt lengre dagen etter.

DSC_2649.jpg
Øverst til venstre i lia kan man såvidt se sporene våre. Tunge pulkforhold!

Turen videre gikk gjennom kupert terreng med hodelykt, på vestsiden av Hassteinsfjellet. Når vi kom ned fra snaufjellet ble snøen tyngre. Jeg tråkket spor som Kenai gikk i, men de var ikke alltid harde nok til å bære han. I ni tiden traff vi på noen skispor som førte nedover den retningen vi skulle, så vi fulgte de en stund. Plutselig, i enden av en bekkedal forsvinner skisporene ut i elegante små kjappe slalåmsvinger ned en bratt side. Dette er en utfordring for morgendagen tenkte jeg. Vi snudde og gikk opp til nærmeste myr, hvor vi slo opp telt for natten. Igjen sovnet Kenai før teltet var slått opp.

DSC_2650.jpg
En kald fin morgen, nord for Ådneram.

Vi våknet til en nydelig morgen. Fjellet badet i sol. I leiren var det dekning, så jeg fikk ringte Torkel for å be han om å ta med solkrem. Solkrem i desember?

Torkel var på vei til fjells for å bli med på resten av turen. Planen er å møte han en eller annen plass mellom Børsteinen og Sandvatn. Foreløpig ligger jeg langt bak planen.

Etter frokost startet jeg dagen med å rekognosere området. Finnes det en enklere vei ned en den bratte siden i enden av bekkedalen? Etter nøye studering av kartet fulgte jeg gårsdagens spor 400 meter tilbake. Herfra gikk jeg opp ca 80 høydemeter, for på kartet så det ut som beste vei. Her var det absolutt mulig å gå. Det er bratt, men mulig, så lenge vi tar tiden til hjelp. Turen ned til leiren var meget fin, med masse puddersnø og fine svinger. Kenai kavet seg etter.

Jeg festet Kenai til pulken hans, og meg til min. Så begynte vi turen. Vi hadde god fremdrift så lenge vi gikk i gårsdagens spor. Når vi gikk av og fortsette opp mot den bakken vi akkurat hadde vært i var det stopp. Kenai hadde så løst underlag at selv om han gikk bak min pulk, svømte han i snøen. Han kjempet tappert en liten stund, men kavingen tar mye krefter. Han ga opp. Selv når jeg hjalp han klarte han ikke å fote seg i snømassene. Dette går ikke, vi må gå en annen vei.

Jeg siktet meg inn på ett skar nedenfor teltplassen som førte ned til Ådneram. Det var ikke optimalt, heller langt derifra, men kunne det gå?

Skaret var verre enn jeg hadde forestilt meg. Bekk, skog, store steiner og bratt, og ja–masse løssnø. Her kan jeg ikke renne på ski, og her kan ikke Kenai trekke pulk, konkluderte jeg med ganske fort. Jeg koblet Kenai av pulken og startet nedturen med den. Vi gikk nedover, i begynnelsen skritt for skritt. Steinura som lå under gjorde at det var vanskelig å fote seg, det var ingen hard såle. Etterhvert gikk det over i aking/bodysurfing ned siden, der målet var å ikke treffe noe og å holde farten kontrollert.

Vi kom oss ned med den første pulken. Kenai var sliten etter å ha svømt ned men vi måtte naturligvis opp en tur til for å hente resten av utstyret. Kenai protesterte.
Etter en liten halvtime med slit var begge pulkene nede. Endelig!

Vi møtte Pappa og Torkel ved speidernes “frikvarteret”. Gjensynsgleden var stor for han firbeinte, som ikke hadde sett pappa på tre dager.


Torkel, Kenai og jeg gikk innover den nedsnødde Lysebotn-veien mot Børsteinen turistforeningsshytte. -10 grader, stjernehimmel og gode skiforhold gjorde turen inn ekstra fin. På det siste stykket mellom veien og hytta sjekket Torkel isen. På oppdrag fra STF hadde han med seg en liten isskrue. Med dobbelt islag, der det første islaget var på ca. 7 cm stolte vi på isen.

DSC_2679.JPG
Torkel gravde ut døra til hytta. Dette var mitt første besøk på Børsteinen.

Tirsdag sov vi litt lengre enn det vi hadde planlagt. Vi var ikke med ski på beina før i 13:00 tiden. Det gjorde at vi kun hadde 3,5 timer med dagslys mens vi gikk. Dagens etappe er ikke en vanlig “kvisteløype”. Det går ingen vintertrase fra Børsteinen østover.

Nå var vi på en høyde hvor vi trygge nok på isen til at vi gikk på den. Med god avstand i tilfelle noe skulle skje, slukte vi de første kilometerne. Vi begynte på oppstigningen mot Halvfarhei forbi ryggen av Simleknuten. Der det lå snø, lå den også godt pakket, og var god å gå på. Utfordringen var at der vinder har herjet lå det var store områder bar mark.
Gjennom kvelden støtte vi på mange utfordringer. Sporingen på GPSen viste at vi hadde gått i en “S”, men det var det vi fant ut var beste løsning. Vi rant ned i Nordre Halvfardalen, og slo opp teltet for natten.

 

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s